Progressive og regressive nazietterkommere


Mange fra seierssiden, altså jøssinger, har deltatt i forsoningsforsøk mellom de stridende etter 2. verdenskrig. Men NS-barn har også deltatt i noen tiår. I dag, 70 år etter, er det nødvendigvis vi etterkommerne som har interesse av forsoning – som ikke betyr å legge seg paddeflat for jøssinghumanismen.

I flere år arbeidet Liv Mørland med å samle forsoningsinteresserte fra begge sider til årlig konferanse i Kristiansand. Vi naziunger opplevde slike samlinger, organisert av folk utenfor vårt miljø, som en seier for vår forsoningstro. Mørland brakte inn i arbeidet kjente samfunnsengasjerte som Per Frick Høydal, Ole Danbolt Mjøs og Finn Wagle, samt mange flere.

Allerede på 90-tallet var det forsoningsforsøk som følge av Eystein Eggens arbeid for å skrive NS-ungene inn i historien igjen – fordi vi hadde falt ut av den. Den gang var det til og med politikere som støttet NS-barnsaken.

I 2001 sa politiker Bjørgulv Froyn i Stortingssalen : ”For noen år siden ble det her i Stortinget lest opp en erklæring med en beklagelse overfor NS-barna i Norge. Det var en viktig hendelse i arbeidet med å legge 2. verdenskrig bak oss. Og den som på mange måter har stått i front og satt ord på NS-barnas skjebne og behandlingen av dem, er forfatteren Eystein Eggen. Gjennom boken «Gutten fra Gimle» fikk han fortalt sin historie.”

Eystein Eggen var I 1991 initiator til Europas første uavhengige forening for nazietterkommere : Foreningen av norske NS-barn. I 1995 organiserte våre gjenlevende foreldre en mer foreldreloyal forening for sine barn : Vennetreff. NS-barnet Inger Cecilie Stridsklev var sentral deltager og sitter i dag i styret.

Konklusjonen er at NS-barna selv gjennom sine organisasjoner har strevd med forsoningsarbeid fra første gang vi kom på banen. Vårt arbeid blir imidlertid underslått av nye initiativtagere. Det virker som om NS-barnsaken skal gjenoppdages kontinuerlig. Forsoningsønsket blir da heller aldri realisert. Kan det kalles trenering ?

Det er nok snarere selve tidsånden som fremdeles etter 70 år går oss i mot – til tross for oppriktig engasjerte enkeltmennesker. Våre foreldre tilhører per humanistisk definisjon verdenshistoriens verste. Hvis vi ikke tar avstand fra opphavet blir vi selv del av ondskapen. Det er vel hovedtanken til jøssingene, og også til vår skjebnefelle Knut Engelskjøn som har skrevet mye om NS-barn og forsoning i de siste årene.

Finnes det en ekte og effektiv forsoningslinje å følge ? Skal vi hate våre foreldre for hva de har kjempet for og for hva de har vært, akkurat slik jøssingene hater dem ? Er de ikke straffet nok ? Drev alle NS-ere bare med jødedrap og drømte om slikt ? Svart-hvitt historie har oppnådd hva den ville : Frata også barna menneskelighet, med mindre vi da ikke forsaker opphavet vårt. Du verden for en humanisme som har utviklet seg i Vesten. Er ikke vi av andre generasjon også straffet nok ?

Naziungenes to foreninger er i dag – i de humanistisk progressive miljøene – stemplet som nazistiske. Vi er historisk sett regressive, krypende tilbake til våre livmødre uten peiling på politikk og historie i vår samtid. Vi har ikke oppdaget den utrolige friheten som herjer i vårt amerikaniserte Europa. Vi må hjelpes ! I humanismens tidsalder er stigmatisering viktigere enn forsoning.

Utgjør vi i det hele tatt en selvstendig generasjon ? Det virker som om jøssingene vil at vi skal sitte fast i historien, at vi altså skal være regressive og ubehjelpelige. Kan vi være utsatt for modernistisk, psykologisk krigføring ? Hvem har fordel av at vi er blitt usynlige ? Står det progressive politikere bak mobbingen, stigmatiseringen og svart-hvitt fortellingene ?

Med tanke på det modernistiske og progressive Norge som kjører på og tuter med verdirelativisme og abstrakt universalisme, velger jeg å tro at regresjon er en tidens nødvendighet, ja en æressak. Jeg er stolt av å være regressiv, altså opposisjonell til vårt godhetssiktatur, til vårt selvsikre, arrogante og progressive demokrati.

Et sant demokrati trenger opposisjon fra historiekritikere, også fra naziunger. Demokrater må opplæres for å se demokratiets begrensninger og overdrivelser. Forsoning etter krig er å akseptere den andres forskjellighet – også når det gjelder syn på verdier. Måtte Gud bevare oss fra en materialistisk, politisk enhetsverden.

Tradisjonalister og modernister har i århundrer kjempet for å skape en rik og menneskelig kultur i Europa – basert på balansegang. Uten forsoning etter 2. verdenskrig ligger europeisk kultur med brukket ryggrad. De progressive får ikke den kjærkomne kritikken som de og alle andre trenger.

Oslo i november 2014,

Ole Wilhelm Klüwer

Tilbake til hovedsiden