Våre foreldre ble stigmatisert, uthengt, stemplet. De gikk i forsvarsposisjon. Eystein Eggen sa de senere ble ridd av oppreisningsvanvidd. I forsvaret av seg selv ble det ofte liten plass til barna. Vi kom i press mellom egne foreldre og samfunnet.
Denne situasjonen er kanskje ikke enestående i verdenshistorien med alle dens kriger. Hvorfor er taperforeldre avvisende overfor egne barn ? Det kan ligge svar i genene… Taperforeldre fristiller barn - ved å holde dem litt på avstand - for at barna ikke skal belemres med deres nederlag. De fjerner seg fra barna ubevisst. Men da kreves det av barna en generasjonsoppvåkning.
Hva med vår generasjons forhold til seiers-Norge ? Samfunnet godtar oss i den grad vi er tause - eller er foreldreforaktere. Altså er de fleste tause, og noen er foreldreforaktere. Her kommer kulturen og politikken inn i NS-barnsaken. Eystein Eggen sa det på denne måten : Vi som driver Foreningen, er ambassadører for det sunkne land. Vi tar tak i røttene som ligger dypere enn våre foreldre.
Et snillismeregime som forbyr de lange linjers politikk (også et Eystein-uttrykk), er hverken demokratisk eller snilt, iallfall når det har gått flere tiår etter krigen. Det nye norske etterkrigsregimet (= alle partier) betrakter seg som altfor godt/snilt til å inngå noen som helst kompromisser med det gamle regimet, med våre foreldre. Kompromiss er forutsetning for sosial og politisk forsoning.
Å drive kritikk/politikk i snillismeland var Eysteins utfordring da han skrev Gutten fra Gimle. Hverken foreldrene eller samfunnet hadde tillit til gutten. Noen av dere hørte kanskje hans fortelling om, under skrivningen, å føle at han dinglet etter hendene i en bergvegg og måtte sparke seg til en plattform. NS-barn skulle være ikke-eksisterende. Vi skulle være lykkelige i Jøssing-Norge.
Gutten fra Gimle er den første biografien i Europa som er stilet til 2. generasjon. Den er et opprør både mot foreldre og samfunn. Den er et opprør mot skvisen. Den er en generasjons tydeliggjøring. Fordi Eystein hadde trukket en usynlig generasjon frem i lyset, ble han faktisk hedret med statsstipendium. Det er naturlig at Gutten fra Gimle er vår grunnbok.
De lange linjer som ideal blir i et moderne folkedemokrati betraktet som grums fra fortiden. Der setter demokratiet grensen. Derfor vil ikke Aschehoug trykke Gutten fra Gimle på nytt. Det ligger fortidsbeundring i boken, og i alt det Eystein sa om Norge og Europa. Da vi dannet Foreningen i 1991, tonet vi ned det politisk konservative for å få alle NS-barn i tale. Men Foreningens grunnsyn er verdikonservativt, tradisjonalistisk.
Eystein og jeg som er grunnleggere og som sammen med mange andre har gjort Foreningen forholdsvis kjent, sist herostratisk berømt gjennom Breiviks forsvarstale, er konservative NS-barn. Det konservative draget er Foreningens linje. I dag, uten Eystein, opponerer jeg mot tidens modernistiske politikere og kulturdebattanter med all deres selvbeundring. Europas modernister må møte motstand. Sataniseringen av nazistene etter 1945 har gitt de moderne humanistene for stort spillerom, for stor makt. Det går ut over den gamle kulturen i Europa.
Jeg angriper snillismekulturen for å tydeliggjøre dens anti-demokratiske mekanismer og dens ondskap i form av satanisering av anderledestenkende nordmenn. Jeg bruker hjemmesiden, avisene og arbeidsstedet. Som lærer har jeg både kollegaer og elever som gjerne debatterer de kontroversielle temaene.
Jeg skriver Holocaust rett imot. Holocaustianernes hensikt er å gjøre alle NS’ere og nazister til jødegassere, alle til like skyldige. Alle visste ! Det er bare å lese VG disse dager for å skjønne trykket. Stadig kommer det nye holocaustianske filmer, bøker, artikler og spill. Holocaust er modernistenes og nihilistenes store triumfkort. Skal vi bare la dem holde på ? Hvis noen har motargumenter, må det være europeiske nazi- og fascistunger.
Det humanistiske establishmentet ser på rasekjærlighet som del av den onde nazismen. Rasisme er derfor like ille som nazisme. Humanistiske samfunnsforskere jubler når de kan fortelle at rasene ikke finnes. Likevel forteller deres helligste forum, FN, at raserene urfolk skal beskyttes. Antirasismen har gått så langt at nordmenn og hvite generelt er blitt redde sin egen rase. Vi kan forvente at politikerne snart krever rasekvotering når par skal avle barn. Hvite barn skal unngås. Det hoper seg opp med ubehag i NS-barnas liv også i denne sammenheng.
Jeg tenker at hele nazi-begrepet må tømmes og erstattes med normalt, ikke-hysterisk innhold. Nazi skal ikke være ensbetydende med ondskap. Våre foreldre skal ikke for evig være søppelkasser for modernistiske politikere. Nazistene må menneskeliggjøres. Derfor bruker jeg nazi-begrepet så ofte som mulig, for å fremprovosere en endring av begrepsforståelsen.
Den komplekse Anders Breivik, opposisjonell og massemorder, har altså funnet mine tanker om tidens politikk nyttige. Hans kritikk av demokratiet stemmer overens med min kritikk. Noen vil da se meg som en potensiell massemorder. For norske journalister har lenge skrevet om slik binding. Tror man det samme, vil man en dag gjøre det samme. Noen NS-barn blir ytterligere beklemt av mitt virke og mine skriverier.
Journalister og politikere som gir fart og styrke til tidens politiske mainstream, slår selvsagt mynt på Breiviksaken. De bruker den for alt den er verd for å holde på makten, for å perpetuere folkedemokratiet i multikulturalismens aftendemring. Det er grunn til å frykte at kulturliberalisme avler einstøinger og til og med massemordere.
Jeg forstår veldig godt at mange som leser meg , blir opprørt. Noen NS-barn blir opprørt inntil sinne. Sist var det Knut Engelskjøn etter en artikkel i Aftenposten i år. Og nå blir en mann opprørt fordi jeg uttrykker meg mot hans følelser og idealer. Men jeg uttrykker meg ikke på enkeltdebattantenes vegne. Jeg uttaler meg på vegne av Foreningens ideal. Vi må gjerne ha fullt kaos innad, bare vi som enkeltindivider får innsikt av det.
Jeg har etter fattig evne prøvd her å forklare mine idealer og strategier. Foreningen har ikke medlemmer i vanlig forstand av ordet. Alle kan karakterisere seg som assosierte interessenter og debattanter. En mann gikk, kom tilbake etter 7-8 år, og gikk nå igjen. Han vet at vi fortsetter en konservativ linje. I beste fall er vi en referanse for tankearbeid også for NS-barn som vi aldri møter.
Er det mulig å tenke seg en forening for antinazistiske og liberalistisk-humanistiske NS-barn ? De har støtte fra hele det politiske establishmentet. De har hele godhets-Norge som varmestue og sandkasse. De er i prinsippet lykkelige individer i det beste av demokratier. Derfor ser jeg ikke for meg en forening for modernistiske NS-barn. De vil i så fall måtte konkurrere med Blitz, Humanetisk Forbund, Holocaustsenteret, de største politiske partiene osv. Men det vil være fint om de prøver.
Som en av oss nylig sa det, er vi nå for alderskomne til å ha noe å tape på tydelighet og eksponering. Tvert imot – vi har noe å vinne på det.
Oslo i april 2012,
Ole Wilhelm Klüwer